Tjørn mellom Røa og Røvollfjellet
På vei gjennom skogen treffer vi på et kull med varslere. Vel oppe på Røvollfjellet begynner himmelen å mørkne til, spesielt rundt Store Svuku, men vi rekker å få satt opp teltet før det begynner å regne.
Truende himmel på Røvollfjellet
Resten av dagen og kvelden brakte en blanding av sol og regnbyger. Det ble flotte lysforhold for fotografering, men myggen synes også å like forholdene godt. Medbrakt myggmelk skulle, med sitt høye innhold (19%) av DEET, være av det bedre på markedet, men myggen demonstrerte sin totale likgyldighet til produktet ved umiddelbart å slå seg ned på roll on-kulen straks toppen var fjernet. Heldigvis hadde vi brakt med oss caps med myggnett, og klær egnet til å kle myggen ute. En myggcaps eller hatt i kombinasjon med klær som kan strammes godt til rundt håndledd og ankler er blant de bedre forsvar mot stikkende og bitende insekter som mygg, knott og klegg. Litt halvhjertet fisking mellom regnbygene gir en fin steikeørret til kvelds. Stekt sammen med noen fjellskrubb funnet i et dvergbjørkkratt blir det riktig så velsmakende.
Leir på Røvollfjellet. I bakgrunnen, midt i bildet, Store Svuku
Neste morgen er været noe gråere enn dagen før, og det er også en del lett regn rundt Store Svuku, og andre fjell lengre øst. Vi tar oss inn på T- merket sti som kommer inn mot Røvolltjønnan sørfra, og følger denne ned mot utløpet av Nedre Roasten. Etter passering over høyden mellom Svarttjønnan og Nedre Roasten er stien nokså steinete frem mot Røa. Røa krysses på brukbar, om enn noe morken bro. Det er vel ikke så lenge før denne broen bør byttes ut med en ny.
Nedre Roasten med Roastsundet bak til venstre
Etter en liten rast med kaffekok på en av de mange tillagede bålplassene i dette området fulgte vi langs nordsiden av Roasten, krysset Roastbekken og fortsatte et stykke til, før vi forlot Roasten og tok en stiløs snarveg via et skogstjørn til vestsiden av Litlsjøen. Nå var vi kommet inn i et urskogslandskap med grovsteinet morene og gammel skog. Ved Litlsjøen fristet vi fiskelykken, igjen uten noe hell. Etter en stund forsatte vi nordover retning Styggsjøan. Her oppe i urskogen strøk tre sidensvanser forbi. Dette er fugl som de fleste kun kjenner fra senhøstes besøk på jakt etter det som måtte være igjen av bær. Her inne i Femundsmarka er de i sitt naturlige miljø, og de hekker her. Mot kvelden mørkner det til igjen, og vi får litt lett regn. Vi tar en tur i et tjørn for å forsøke fisket igjen. Resultatet denne gangen blir tre ørreter og tre abbor.
Lite tjørn med ørret og abbor. De steinete morenehaugene i bakgrunnen er karakteristiske for Femundsmarka
Disse blir spart til frokost neste morgen. Det regner tungt om natten, og det er langt ut på formiddagen før det letter så mye at det frister å starte steiking av fisk til frokost. Været letter, og igjen får vi teltet tørt før nedpakking. Veien går i stiløst terreng vestover til kryssing av Roastbekken rett sør for Midtslåttjønnan. Deretter blir det litt plunder med orientering i myrlandskapet før vi omsider kommer oss inn på nordøstre ende av den lange eskeren som skjærer gjennom, og splitter Langeggtjønnan. Langeggen som det referes til i dette navnet er altså denne eskeren som er flere kilometer lang og hever seg mellom 2-3 og 10 meter over landskapet. Et stykke ute på denne eskeren tar vi av på nordsiden, og finner en flott teltplass, med oppmurt bålplass. Det kan nok ha sin sjarm med et bål om kvelden, men i Femundsmarka har dette tatt litt overhånd. Selv i den minst besøkte og mest urskogskpregede delen av skogen finner en stadig bålrester. Dessverre ser en også at det sages av ved, både fra levende skog, og fra død skog, både stående og liggende. I en vanlig skog ville dette gjøre lite skade, men en burde kanskje legge noen restriksjoner på bålbrenning i de relativt store urskogspregede områdene i Femundsmarka.
Nedfallsfuruer. Flere steder i Femundsmarka har urskogspreg, med mye dødt trevirke
Da vi har mye mat igjen, dropper vi fisket i Langeggtjønnan, selv om vakaktiviteten avslører at det er bra med fisk her. Prøvde fisket her i 2004, og det var bra med bitevillig ørret her. Landskapet rundt Langeggtjønnan skiller seg litt ut fra det typiske i Femundsmarka, med et større innslag av bjørkeskog, og en god del store myrer. Mot kveld blir det igjen noe regn, som fortsetter gjennom natten og litt ut på formiddagen før det klarner opp igjen. Litt ut på dagen starter vi en kort og rolig etappe på T-merket sti over resten av eskeren, og videre nedover til Røvollen turisthytte og litt videre nedover til Litlhelvete, der vi nok en gang får satt opp teltet sekunder før regnet tar til igjen. I et område som begynner litt ovenfor Røvollen, og ned til Litlhelvete har skogen et helt annet preg enn i det meste av Femundsmarka. Det er et stort innslag av bjørk her, og langs bekkene finner rike høystaudeenger med planter som ballblom, tysbast, tyrihjelm, skogstorknebb, flere orkideearter og jonsokblom. Rett ved teltplassen ved Litlhelvete finner vi et fallgevir fra elg. Det er et femtakket fjølhorn. Dette er en flott suvenir fra turen.
Litlhelvete, et forrevent landskap med dype kløfter med bekker i
Det klarner etter hvert opp igjen, og kvelden blir tilbrakt med fiske i Heggrøsttjønnan, uten resultat. Neste morgen har vi god tid til å rusle ned igjen til utløpet av Røa for å vente på båten som har anløp 14:45. Vi kommer i snakk med noen oppsynsmenn ved Røabua. De kan fortelle at det er spesielt mye mygg i år. Etter at jeg var her i 2004, et år med adskillig mindre mygg, stemmer dette med egne observasjoner. De snakket også om en "Lars Monsen-effekt" i marka, det vil si at besøket i Femundsmarka hadde tatt seg markert opp etter hans populære TV-programmer herfra. Det var en del folk i marka, spesielt langs Røa, men går en litt utenfor allfarvei kan en ha store områder med flott natur, og bra fiskevann, for seg selv. En times tid før anløp ankommer en kano. De to ombord setter seg på bryggen til Fæmund II ankommer. Da hopper de ombord, kjøper vafler, og hopper av igjen, før de fortsetter padleturen. Vi følger båten tilbake til Synnervika der bilen står parkert. Når alt utstyret omsider er pakket tilbake i bilen, og vi skal til å kjøre, dukker turens første reinsdyr opp på parkeringsplassen.
Rein ved parkeringsplassen i Synnervika
Dette virket litt surrealistisk, men det dreier seg tross alt om tamrein. Nå gjenstå bare 63mils kjøring tilbake til Bergen. Allerede nå surrer det ideer om hva som kan være verdt å se nærmer på ved neste besøk til Femundsmarka.
For dem som ønsker en god oversikt over Femundsmarka, med mange turer og bilder, vil jeg anbefale Anders Giljam sine sider. Du kan komme dit via svartkjelen.com.