Møte med vestlandselg

Det er rundt midten av september, og værvarslene for de kommende dagene ser lovende ut. Jeg bestemmer meg derfor for å ta med telt og kaffekanne, og ta meg et par dager på Hardangervidda. Planen er å nyte frisk luft og høstfarger i områdene rundt Veigdalen i Eidfjord kommune. Jeg kjører opp Hjølmodalen, og parkerer ved enden av grusvegen. Disse lavereliggende deler av vestvidda er preget av elver, myrer og fjellbjørkeskog. Hovedelven her er Veig, men det finnes en rekke mindre elver og bekker som renner ut i Veig. Når det gjelder elgen, som jeg tilfeldigvis traff på denne turen, er den her på vestlandet hovedsakelig knyttet til indre strøk. Her i Eidfjord kommune har den sin hovedutbredelse i fjellbjørkeskogen, og den kan sees i hele Veigdalen. Om sommeren kan en se den langt innover i åpent fjellandskap, og den trekker fort over mot østlandet. Etter en tids gange begynner himmelen å mørkne, og siden det muligens kan bli regn bestemmer jeg meg for å slå opp teltet litt over skoggrensen. Etter å ha fått i meg litt mat tar jeg med meg en liten sekk og litt fotoutstyr og tar meg en tur ned i dalen der jeg går langs med elven. Her nede ser jeg fort diverse sportegn fra elg, blant annet liggeplasser i gresset. Det går mot kveld, så jeg begynner å trekke oppover lien retning teltplassen igjen. Litt oppi lien går jeg over en liten bjørkekledt haug. På oppsiden av denne er det en liten myr der to elger går og beiter. Jeg trekker meg forsiktig tilbake, og får skiftet til teleobjektiv før jeg går frem på haugen igjen.

Elgkolle som beiter på myren

Nå ser jeg først kun en elgkolle, men etter å ha sett bedre etter ser jeg at det står en elgokse og vokter på elgkollen. Den stå halvt skjult i skogen på en liten haug på andre siden av myren. Litt senere ser jeg også det siste dyret som viser seg å være en stor kalv, nesten like stor som elgkollen. Det var denne som gikk sammen med elgkollen da jeg først stakk hodet over haugen.

Elgoksen står i bjørkeskogen og vokter på elgkollen

Etter en stund trekker elgoksen ned på myren og begynner å nærme seg kollen og kalven. Plutselig senker den hodet og gjør et utfall mot kalven som forskremt trekker seg litt unna. Oksen er fremdeles ikke helt fornøyd, og gjør enda et utfall. Nå forsvinner kalven over en haug, og er ikke mer å se.

Elgoksen trekker ned på myren

Oksen nærmer seg nå elgkollen, men hun trekker seg unna. Hun vil kun være mottakelig for paring i rundt et døgns tid, og elgoksen må bare smøre seg med tålmodighet i mellomtiden. Er han heldig slipper han konkurranse fra andre okser. Skulle det dukke opp flere okser kan det fort bli lange og utmattende kamper, som tar på kreftene. Dette er krefter som kan komme godt med senere når den lange, harde, ofte snørike vinteren setter inn her oppe i fjellbjørkeskogen.

Skogens konge vokter kongeriket sitt

Elgoksen blir lenge stående og "vokte" området og elgkollen, men en etter en stund prøver han igjen å nærme seg elgkollen. Hun trekker da sakte videre nedover i lien.

Ingen fred å få for elgkollen som trekker seg unna

Ikke lenge etter følger elgoksen etter nedover lien, og forsvinner. Jeg sitter igjen med en sterk naturopplevelse. Elgene i naturlig adferd i et landskap preget av fantastiske høstfarger vil bli husket lenge.

Hvor ble hun av?

Jeg trekker motsatt vei av elgene, opp igjen mot teltet. Mens jeg sitter ved et lite tjern og brygger meg litt kaffe i skumringen ser jeg først en tårnfalk som stiller på kanten mot dalen. Den står omtrent helt stille i luften med flaksende vinger, mens den speider etter byttedyr. Ikke lenge etter slår en storfalk seg ned på et utsiktspunkt et par hundre meter unna. Etter noen minutter legger den seg i et slakt stup nedover mot dalbotnen. Det begynner å bli temmelig mørkt, så jeg trekker inn i teltet. I det jeg sitter i teltet og ser gjennom elgbildene på den lille skjermen på kameraet, hører jeg kaklingen til lirypen i dvergbjørkekrattet utenfor. En perfekt avslutning på en begivenhetsrik dag.